Hun og jeg fant hverandre straks, som sagt. Men etter noen dager skulle far og jeg videre til Karibien. Jeg hadde lyst til å hoppe av hele turnén; jeg ville bare være hos Stefanie, men hadde ikke noe valg. Vi bare måtte videre med showet vårt.

Det var kjempehardt å ta farvel, men vi visste at vi i løpet av disse få dagene hadde fått et vennskap som ville vare for alltid. Vi lovte å skrive og ringe til hverandre.

"Vær ikke bekymret."
Vi holdt kontakten og fortalte hverandre alt. Ja, drømmene våre også. Og de var utrolig nok nesten identiske. Både Stefanie og jeg var intuitive personer, og vi la stor vekt på drømmene våre.

Vi møttes igjen i hjembyen hennes tre år senere. Det føltes som om vi ikke hadde vært bort fra hverandre i det hele tatt. Vi hadde gått den samme veien; var bare litt eldre og mer modne.

Etter en tid dro hun til Hellas. Stefanie reiste hele tiden. Hun var intenst opptatt av å lære og oppleve.

- Jeg fulgte henne til flyplassen og tok farvel. Det var sommeren 1985. Og det var siste gangen jeg så henne i live.

Året etter planla Stefanie en verdensomspennende reise. Jeg spurte om jeg kunne bli med, men hun fortalte at dette måtte hun gjøre alene. "Men ring meg, iallfall, m du befinner deg i nærheten av Norge," sa jeg. Og det lovte hun selvsagt.

I januar 1987 fikk jeg et brev fra Stefanie fra Indonesia. Det var det siste livstegnet jeg fikk. I brevet skrev hun: "Du og alle andre er så bekymret for meg. Men vær ikke redde. Jeg har det bra. Jeg skriver snart igjen..."

Ja, jeg hadde vært bekymret for henne. Det visste hun, selv m jeg ikke hadde fortalt det. Og årsaken til min bekymring var at de gode drømmene jeg hadde hatt tidligere, var forvandlet til skremmende mareritt:

Jeg drømte at jeg så henne i forkommen tilstand i en skummel bakgate i en storby i Asia. Onde mennesker er etter henne. Jeg kommer løpende etter henne, mens jeg roper av mine lungers fulle kraft. Men hun hører meg ikke. Plutselig forsvinner hun bak et hjørne...

Noen måneder senere hadde jeg en annen nifs drøm. Jeg så jordkloden ovenfra, og derfra kunne jeg følge Stefanie fra land til land. Plutselig reiste hun i vill fart over det amerikanske kontinent. I de store ørkenområdene i staten Nevada ble hun med ett helt borte. Og så kom det et skilt mot meg i rasende fart - et skilt med syv bokstaver: Der sto det MISSING (savnet).