Vi er på et populært utested i Oslo. En amasone med miniskjørt og flagrende rødt hår entrer scenen, slår an en akkord på gitaren, synger: "I don't wanna be your sugar baby. I don't wanna be your slave in paradise." Tonen stiger og synker; stemmen kommer fra dypet av mellomgulvet og sjelen, først er den yr glede, så mørk melankoli. Publikum klapper, roper: Mer! Caroline vrenger av jakka, løfter armene over hodet, tramper takten med de mest solide boots som noen gang har satt sine såler på Smuget, og vræler ut: "I wanna live, I wanna live right, I wanna love, I wanna love right, I wanna do what is right for me."
HAMSKIFTE
Minikjolen er byttet ut med oransje jeans, scenen på Smuget med vollen på Akershus festning. Caroline Waters myser mot sola og snakker villig om alt fra film, feminisme og gudinnereligion til foto, maleri, bøker, storbyer og barn. Om forandringen hun har gjennomgått, som stikker lant dypere enn det mediepåaktede hamskiftet til minikjole og svart behå.
Caroline forteller at utviklingsprosessen skjøt fart da hun mistet moren sin for ett år siden..