Vanningspausen

Hun beveger seg på scenen med stor selvfølgelighet, men virker både klønete og sjarmerende på en gang. Og publikum liker henne, og sangen hennes, hun får mye klapp, trampeklapp, folk liker seg i selskap med Store Caroline. Hun er ingen tomhjernet døgnflue, hun tar selg sjøl og sine ting alvorlig, og forlanger at vi også gjør det. Ofte gjør vi det.

Høydepunktet i hennes sceneopptreden var ikke mens hun sang, men da hun ikke sang, nemlig "vanningspausen". Hun fikk beskjed av sin sanglærer, Anne Brown, om å ta en stemmepause midtveis, og dermed sender hun bandet ut av scenen og blir stående igjen mutters alene, med et vannglass i hånda.

Problemet til Caroline Asplin er at hun forlanger å bli oppfattet som en debutant, men oppfører seg ikke som det. Derfor kan hun ikke bedømmes som en debutant heller, og det taper hun på.

Ingen debutant kan stå alene på scenen og småpludre med publikum, et publikum som humrer og koser seg sammen med den snåle jenta der oppe. Det må bli noe stort av den dama, tenker vi, om et par år eller så, når hun har funnet igjen morsmålet sitt og fått på seg en kjole.

BILDETEKST:

Caroline har full kontroll på fire oktaver, og hun er scenevant som få. Men noen alminnelig syngedame med skjørt er hun ikke...